Sida:Rd 1934 C 16 3 2 FK motioner 147 261.djvu/78

Den här sidan har inte korrekturlästs
54
Motioner i Första kammaren, Nr 153.


tages sikte på er å. forma angjeldende arbeidsgivere til å avbryte ethvert samkvem med saksøkeren, idet man til opnåelse herav truer disse, som står utenfor konflikten, med at de i motsatt fall vil bli utsatt for arbeidsstans; og forutsetningen er, at denne trussel vil vise sig tilstrekkelig til opnåelse av øiemedet: arbeidsgiverens avbrytelse av enhver forbindelse med saksøkeren. - - - Det kan "derfor efter rettens opfatning med rette- siges, at opsigelsene til de betingede sympatistreiker i det forehggende tilfelle er foretatt ikke før å støtte streiken hos saksøkeren gjennem omfattende arbeidsnedleggeser hos andre, men for å. formå andre arbeidsgiver til ikke å ha nogen befatning med saksøkerens varer. Efter det anførte finner retten, at de av de forskjellige forbund med samtykke av Den faglige Landsorganisasjons sekreteriat varslede sympatistreiker er å opfatte som en mot saksøkeren foranstaltet boikott.- -Og denne boikott er av organisasjonen vedlikeholdt gjennem opretholdelse av opsigelsene, ledsaget av denstadig virkende trussel om nedleggelse av arbeidet, hvis arbeidsgiverne ikke efterkommer boikottopfordringen. , Det blir da for retten å. treffe avgjørelse om, hvorvidt de foran nermere omhandlede foranstaltninger er en rettsstridig boikott i anledning av arbeidsforhold. Ved bedømmelsen herav må. retten legge vesentlig vekt på, att Forbundet, da det i mars måned reiste krav likeoverfor saksøkeren om oprettelse av tariffavtale og gik til opsigelse av plassene,.bare representerte et fatall av bedriftens arbeidere, og at antallet av disse, da Forbundet gikk til streik og boikott, var yderligere redusert, idet 4 av de 5 arbeidere, som var medlemmer av Forbundet, for sit vedkommende. hadde vedtatt den av saksøkeren og Foreningen av 1907 inngàtte overenskomst og derfor hadde tilbakekaldt sin fullmakt til Forbundet, Det var således i virkeligheten bare 2 av arbei-derne i saksøkerens bedrift, som stod bak Forbundets krav om tariffavtale. Og det er til. støtte for dette krav, at Forbundet, dets avdeling i Stavanger og Samorganisasjonen i Stavanger og de øvrige forbund har iverksatt og efter lste august 1933 vedlikeholdt sin boikott overfor saksøkeren. Når man samtidig henser til, at det gjennem avtalen av 22. mars mellem saksøkeren og Foreningen av 1907 var truffet en for saksøkeren bindende ordning av personalets arbeids- og lønnsvilkår, som var akseptert av et stort flertall av arbeiderne, hvoriblandt også. arbeidere, som var medlemmer av Forbundet, finne retten at den reelle interesse, som knytter sig til kravet om oprettelse av tariffavtale også med Forbundet, ikke kunde berettige de saksøkte til å iverksette og senare fortsette den 1 saken omhandlede omfattende boikott for gjennem denne å søke fremtvunget sit krav. Ser man på den annen side hen til de boikottforanstaltninger, som er truffet og oprettholdt, er det åpenbart, at disse tar sikte på en fullstendig lsolas;|on av saksøkeren for å. avskjære ham ethvert økonomisk samkvem med andre. A-t også fortsettelsen av denne boikott efter lste august 1933 v1-l føre med sig en stor skade for saksøkeren, anser man utvilsomt. Retten finner under henvisning til, hvad den foran har anført, at der åpenbart ikke -er noget rimelig for-hold mellem den interesse, som skal fremmes ved boikotten og den skade, som den vil føre med sig. Retten må derfor anse den efter lste august 1933 av Forbundet, dets avdeling i Stavanger og Stavanger faglige Samorganisasjon fortsatte boikott av saksøkerens varer og ethvert transport- och lossearbeide og den av de